Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

I tillegg til FNs internasjonale bestemmelser om menneskerettigheter finnes det flere regionale konvensjoner. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er et eksempel på en slik. Sir Winston Churchill stod bak arbeidet med med den, og på samme måte som i arbeidet med menneskerettighetserklæringen var det 2. verdenskrigs grusomme hendelser som ble den utløsende faktoren. Med konvensjonen ble også Den europeiske menneskerettighetsdomstolen etablert. Denne er unik i verden fordi den tillater individer å fremme saken sin uten godkjenning av nasjonale myndigheter. Dette kan gjøres etter at saken er tatt gjennom hele det nasjonale rettssystemet. Dette er en viktig mulighet, men det har også ført til stor belastning på domstolen.

Konvensjonen blir sett på som den mest avanserte og vellykkede i sitt slag. Tilleggsprotokoller og utvikling av praksis har gjort at den holder seg oppdatert og aktuell. Domstolen har lykkes i å beskytte grupper og individers rettigheter ved at den flere ganger har dømt staters praksis, noe som har også gjør den kontroversiell i flere land. Dette bidrar allikevel til inntrykket av at konvensjonen er en suksess. Den setter en standard for andre regionale konvensjoner, og inspirerer arbeidet med menneskerettigheter over hele verden ved å vise hva det er mulig å oppnå.