Det er ikke tvil om at det fortsatt gjenstår mye arbeid for å sikre alle verdens mennesker lik tilgang på sine universelle menneskerettigheter. Kritikerne retter seg ofte mot dette, at menneskerettighetene ikke er effektive nok. De etterlyser gjerne nye verktøy og nye fremgangsmåter i arbeidet med å forbedre situasjonen til mindre privilegerte deler av verdens befolkning. Problemet som trekkes fram av mange kritikere er at mens vi særlig har kommet langt med menneskerettighetsarbeidet i demokratiske land, så er det store deler av verden som henger etter.
Land som Kina, Russland og en del muslimske land har fortsatt grupper av befolkningen som har svært begrensede rettigheter. Også i vestlige demokratier ser vi at oppslutningen om en del av menneskerettighetenes verdier støter på utfordringer med for eksempel fremmefiendtlighet. Så til tross for fremskritt er det fortsatt, etter over 70 års arbeid, vanlig for kvinner å være en underordne
t gruppe i samfunnet verden over, barnearbeid eksisterer fortsatt i mange land, og tortur er i bruk selv av stater som ellers har stått langt fram i kampen for menneskerettighetene.
Noe av det som ifølge kritikere gjør menneskerettighetene lite effektive i å oppnå sine mål, er at det ikke er snakk om et bindende lovverk. Få av medlemsstatene skulle akseptert erklæringen om den innebar bindende forpliktelser. Et annet problem er de vage formuleringene. I mange tilfeller ligger konkretiseringer i tilhørende traktater, men disse har ikke i nærheten av samme gjennomslag blant medlemsstatene som Menneskerettighetserklæringen, og disse konkretiseringene kan være deler av årsaken til dette. Dessuten kan land være ganske kritiske til å følge opp menneskerettigheter, til tross for å ha signert traktatene.
Når vi peker på alle ulike måter verden har blitt et bedre sted siden 2. verdenskrig, er det vanskelig å si at det er takket være menneskerettighetene, siden det også er så mye annet i verden som har utviklet og endret seg.
