Under FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt desember 1948, ble 48 land enige om at hvert enkeltindivid måtte ha grunnleggende menneskerettigheter fra fødsel til død. Retten til liv og frihet fra tortur, retten til sosial sikkerhet, og retten til frihet fra diskriminasjon er bare noen eksempler av de følgende rettighetene. Dessverre er det slik at alle disse kravene ikke blir opprettholdt. Flere stater rundt hele kloden bryter menneskerettighetene på en daglig basis, og Norge—selv om de ikke er en av de verste forbryterne—har også brutt noen av dem.
Så hva skjer når penger og lobbyisme blir involvert i kampen for og imot menneskerettigheter?
Innflytelsen av penger i politikk
I den politiske verden er penger en av de største drivkreftene bak makt og korrupsjon. Har man tilgang til en rekke økonomiske midler, er det mye enklere å dytte og endre på posisjonen hos politikere. De tar imot gaver og donasjoner fra rike forretningsfolk og organisasjoner, og er derfor naturligvis mer villig til å høre på hva de har å si i framtiden.
Og på mange måter virker det som en selvfølge at penger driver alt. Tilgangen til økonomiske midler, som for eksempel gjennom et trygt og billig forbrukslån, kan hjelpe deg finansiere oppussing av huset eller betale for en bil. Men det er en stor forskjell mellom folk som har alt—men er grådig—og de som trenger litt mer for å forbedre livet.
Risikoen for menneskerettigheter
Når penger i politikk allerede er et internasjonalt problem, er det en enda større risiko at det kan påvirke individets grunnleggende menneskerettigheter. Disse rettighetene er universielle, og må ikke bli brutt. Økonomisk makt er temmelig skummel i den forstand, da stater og politikere ofte ser den andre veien hvis noe vil fremme dem selv. Det eksistere flere eksempler på land som bryter menneskerettigheter for økonomisk gevinst, for eksempel Kina og andre asiatiske land, som betaler arbeidene sine astronomisk lite. Lignende skjer også i USA, som med Amazon-arbeidere.
Menneskerettighetsforkjempere
NGO-er, altså ikke-statlige og frivillige organisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch, er organisasjoner som har som oppgave å forsvare menneskerettigheter. Det er her vi differensierer mellom ulike typer lobbyisme. For når gigantselskaper og industrier, som legemiddelindustrien, bare ser etter sine selv og sine egne økonomiske interesser, har vi organisasjoner som ønsker å kjempe for de universelle menneskerettighetene. Lobbyismen til slike NGO-er forekommer av frivillige aktivister, som kjemper for det de mener er riktig.
Penger og lobbyisme: En fare for demokratiet?
Når «penger» og «lobbyisme» blir brukt i samme setning med ordet «menneskerettigheter», kan man oppsummere at det er hovedsaklig negative sider ved involveringen. Lobbyisme har vært et godt benyttet middel for å fremme sine politiske konvensjoner av protestgrupper og menneskerettighetsforkjempere i demokratiske stater, men kampen mot penger i politikken er muligens fortapt.
