Barnekonvensjonen – barnas viktige rettigheter

En av de aller mest velkjente, og også viktigste delene av det juridiske apparatet som til sammen utgjør menneskerettighetene, er FNs konvensjon om barnets rettigheter, også kalt Barnekonvensjonen. Dette er nok det mest kjente, og også anerkjente, tillegget til menneskerettighetserklæringen. Den har hatt stor innflytelse, og er en viktig grunn til at barn anerkjennes som selvstendige individer, uavhengig av sine foreldre.

Konvensjonen inneholder alle typer av rettigheter som gjelder for barn, sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og sivile. Rett til utdanning, lek, fritid og beskyttelse er blant de viktigste rettighetene i konvensjonen. Det er UNICEF som er ansvarlig for FNs arbeid med barns rettigheter.

Før Barnekonvensjonen ble opprettet i 1989 ble barns rettigheter formulert i flere andre erklæringer og konvensjoner, både spesifikt og som en del av allmenne menneskerettigheter. Formålet med å konkretisere barns rettigheter har vært å sikre barn muligheter til å oppnå sitt fulle potensial. Fordi barna er fremtiden i samfunnet, er deres trygghet og utvikling svært viktig å beskytte. Barn er dessuten ekstra sårbare og avhengige, og påvirkes derfor ekstra mye av utrygge oppvekstvilkår. Siden barna er fremtiden blir dette også konsekvenser som vil påvirke samfunnet lenge etter barna har blitt voksne.

Konvensjonens viktigste prinsipp er at stater skal, i alle saker som berører barn, ha barnets beste med i sine vurderinger. Det er stadige diskusjoner på gang om hvordan dette skal gjennomføres og hva det vil si i ulike situasjoner. Typiske eksempler er saker der barn er i kontakt med barnevernet og saker der barn påvirkes av beslutninger om oppholdstillatelse.