Menneskerettighetserklæringen

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter inneholder 30 retttigheter og friheter formulert i artikler. Her stadfestes retten til å søke asyl, til å være fri fra tortur, rett til utdanning, ytringsfrihet, rett til liv, privatliv og helse.

Erklæringen ble skapt av representanter fra alle deler av verden, og en av personene som var helt essensielle i å skape erklæringen var USAs tidligere førstedame Eleanor Roosevelt som leder av FNs menneskerettighetskommisjon. Da erklæringen skulle vedtas av FNs medlemmer verden over ble den enstemmig vedtatt, selv om det var ti land som lot være å stemme.

Selv om menneskerettighetene er grunnleggende for alle mennesker er det ikke rettigheter vi skal ta for gitt. De har blitt hardt kjempet fram, og møter fortsatt motstand. Arbeidet med å sikre alle mennesker like rettigheter er ikke mindre aktuelt nå enn før. Men for de som vil arbeide for å bedre de svakere gruppers situasjon i verden utgjør menneskerettighetserklæringen et uvurderlig verktøy. Bak erklæringen lå det hardt arbeid og store humanistiske visjoner. Det er vanskelig å se for seg en annen tid i historien der noe i nærheten av dette skulle kunne vedtas av så mange av verdens land.

Etter å ha vært vitne til de grusomme hendelsene under 2. verdenskrig var det nok mange som ønsket å skape en garanti for at noe slikt ikke kunne hende igjen. FN og menneskrettigheterklæringen var et forsøk på en slik garanti. Etter etableringen av menneskerettighetserklæringen ble det formulert en rekke traktater som spesifiserer og konkretiserer innholdet. Slike traktater har vært helt avgjørende for det videre arbeidet med menneskerettigheter som har fulgt i årene etter 2. verdenskrig.

Dette arbeidet har pågått i over 70 år nå, og det er ikke tvil om at veldig mange av verdens mennesker har fått det mye bedre. Kanskje særlig har arbeidet med menneskerettigheter gitt barn mye bedre oppvekstvilkår og status i samfunnet. Men fortsatt gjenstår det mye arbeid på mange fronter verden over, og menneskerettighetenes status har gjennomgått både opp- og nedturer. Fortsatt er det flyktninger og minoriteter som møter på de største hindrene hva angår å få tilgodesett sine menneskelige rettigheter, slik situasjonen også var i tiden rundt 2. verdenskrig. De siste årene har særlig retten til å søke asyl blitt utfordret.