Høyere utdanning som rettighet

Utdanning er en menneskerett som er grunnlagt i flere av FNs konvensjoner, og det er velkjent og akseptert at dette gjelder utdanning på grunnleggende nivå. Det er en av barns rettigheter som får særlig mye oppmerksomhet, og der arbeidet har kommet ganske langt. Når det kommer til høyere utdanning ved for eksempel universitet gjelder lik tilgang til høyere utdanning for alle basert på kvalifikasjoner, men dette er ikke like godt kjent.

Retten til utdanning omtales i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, ofte bare kalt menneskerettighetserklæringen. I artikkel 26 første del er høyere utdanning, inkludert yrkesutdanning, spesifisert. Også konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter spesifiserer retten til høyere utdanning i sin artikkel 13.

I tillegg til disse konvensjonene som sikrer generell rett til høyere utdanning, har vi de konvensjonene som retter seg mot spesifikke grupper, slik som Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen, Konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Samlet skal disse sørge for at spesifikke grupper ikke diskrimineres, og gjøre det tydelig at rettighetene gjelder for absolutt alle, og at de gjelder i samme grad.

I Norge sikres retten til høyere utdanning for alle gjennom et stort tilbud av offentlige utdanningsinstitusjoner som ikke tar skolepenger, og av Lånekassen. Særlig Lånekassens stipendordning muliggjør høyere utdanning for veldig mange flere, enn om vi ikke hadde hatt en slik ordning. Gjennom låneordningen blir det mulig for personer som ikke har økonomi til å gå glipp av år med arbeidsinntekt å ta utdanning. Men særlig i større norske byer har utfordringer oppstått. Samtidig som det er her utdanningstilbudet gjerne er på sitt beste, er det også her levekostnadene er høyest, noe som medfører at mange er avhengige av ekstra inntekter eller hjelp fra foreldre. Dette utfordrer retten til høyere utdanning, men det er uklart om det er nok til å si at den brytes.

I mange andre land er det vanskeligere for dårlig økonomisk stilte personer å få tilgang til høyere utdanning. I for eksempel USA er ofte skolepengene så høye, og konkurransen om stipender så stor, at store deler av befolkningen har svært vanskelig med å utnytte sin rett til høyere utdanning. Selv om du også i USA kan få lån for å studere, så er kostnadene såpass høye at mange skulle ende opp med store lån som de ikke våger å risikere og leve med. Til tross for dette fortsetter kostnadene for høyere utdanning i USA å øke, selv om rettighetene er enda mindre tilgjengelig for mange. Og dette er ikke situasjonen kun i USA, men i store deler av verden som ikke har gode velferdsordninger og offentlige utdanningstilbud.