Hvilke rettigheter har nasjonale, etniske, religiøse og språklige minoriteter?

I 1992 fikk minoritetsgrupper sin FN-erklæring som stadfester deres rettigheter. I denne inkluderes etniske, nasjonale, språklige og religiøse minoriteter, og gir dem rett til å ivareta sin kultur, praktisere sin religion og snakke sitt språk, uten å møte diskriminering.

Arbeidet med å verne om minoriteters rettigheter har gjennom tidene møtt på utfordringer. Historien har vist oss at det har vært svært vanskelig for minoriteter å kreve sine individuelle rettigheter. For å effektivt lykkes med å beskytte minoriteter ble det etter hvert mer og mer tydelig at man måtte verne dem som grupper. I 1989 kom FN med en formulering der minoriteters rettigheter som gruppe ble stadfestet, i artikkel 27 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Denne tanken ble forsterket i starten av 90-tallet, da nye humanitære konflikter satt minoriteter i prekære situasjoner.

Det var dette arbeidet som etter hvert ledet til erklæringen fra 1992. Kollektive rettigheter styrket gjennom å blant annet gi minoriteter rett til å ha egne organisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Det som i andre menneskerettslige dokument er en utfordring med vage formuleringer og manglende konkretiseringer, kan dette ses som et positivt aspekt for denne saken. Fordi minoriteter er ulike og har ulike behov kan det å tillate rom for tolkning og tilpasning også ses som en fordel.