Rettigheter for verdens minoriteter

Veldig mange av de personene i verden som lever under de vanskeligste forholdene, tilhører ulike minoritetsgrupper. Dette er til tross for at menneskerettighetene gjelder likt for alle mennesker, og inneholder prinsipper mot diskriminering. Rettighetene til minoriteter er formulert i Barnekonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, i tillegg til at FN har en egen erklæring om minoriteters rettigheter.

Disse rettighetene inkluderer retten til å eksistere, beskyttelse mot forfølgelse, beskyttelse mot diskriminering, retten til politisk deltakelse og rett til en identitet. I tillegg til å sikre rettighetene til nasjonale, religiøse og språklige minoriteter, pågår det et viktig arbeid med å beskytte rettighetene til kvinner, LGBTQ-personer og personer med funksjonshemninger. I tillegg til internasjonale reguleringer finnes det flere regionale og nasjonale lovverk som har som mål å beskytte minoriteter.

Minoriteter er sårbare fordi de har lavere representasjon i samfunnet. De utsettes for flere typer diskriminering, og blir derfor marginaliserte eller ekskluderte fra resten av samfunnet. Arbeidet med minoriteters rettigheter har fått økt oppmerksomhet og gjennomslag de senere årene. Det er et arbeid som har tatt svært lang tid og som fortsatt har en lang vei igjen å gå.

Det er kampen for rettigheter for ulike urbefolkningsgrupper rundt i verden som er blant de som har pågått aller lengst. Her i Norge tok det lang tid før samene hadde de samme rettighetene som resten av befolkningen. For eksempel var det frem til 1950 forbud mot å bruke samisk i skolesammenheng, og fremdeles er det utfordringer knyttet til å få undervisningsmateriell på samisk i norske skoler. Når det gjaldt jordbruk og reindrift var det ikke før rundt år 2000 at samene kan sies å ha fått like muligheter og slutt på diskriminering på disse områdene.