Samenes rettigheter og kampen for å oppnå dem

I dag har samene rettigheter som statsborgere og sine særlige rettigheter som urfolk. Men i over 100 år var de utsatt for en hard fornorskingspolitikk som hadde som mål å assimilere dem inn i norsk kultur. Dette målet var grunnlagt i et syn på samene som primitive, og fornorskingen skulle hjelpe dem. Man mente også at de norske grensene var bedre sikret av et sterkt og «norsk» Norge. Fornorskingspolitikken ble offisielt avskaffet på 1950-tallet, men diskrimineringen i samfunnet fortsatte. I dag motiveres arbeidet med å verne samenes rettigheter i Norge med et ønske om å gjøre opp for den urett som ble begått mot dem, og bryte opp i diskriminerende strukturer.

Fornorskingspolitikken gikk ut på at samer ikke fikk bruke samisk i skolen, de fikk ikke eie land, og jordbruk ble av staten prioritert på bekostning av samenes muligheter til å drive reindrift. De ble også forhindret i å praktisere sin tradisjonelle religion, og forsøkt omvendes til kristendom.

I 1989 fikk samene sitt eget folkevalgte politiske organ, Sametinget. Deres oppgave er å fremme og samenes interesser og styrke deres politiske interesser og gjennomslagskraft, og dette er et viktig organ i arbeidet med å verne om samenes rettigheter og bryte opp samfunnsstrukturer som har negativ effekt på deres muligheter.

For å oppnå et bedre vern av sine rettigheter har samene kjempet en lang kamp som startet på begynnelsen av 1900-tallet. På 70-tallet ville norske myndigheter bygge ut Altavassdraget, og denne saken ble en viktig mobiliserende kamp for samene, som dessuten sammenfalt i tid med en økende bevisstgjøring rundt urfolks rettigheter internasjonalt.

Veien mot bedre sikring av samers rettigheter og interesser i Norge har kommet langt, men fortsatt opplever mange samer at de må kjempe hardt for sine interesser, særlig om de står i konflikt med nasjonale økonomiske interesser slik det ofte kan gjøre i våre ressursrike nordområder.